Jeg tror de fleste av oss vil kjenne på en terskel for å ta kontakt med en terapeut, spesielt om vi aldri har gjort det før. Kanskje har vi tenkt på det enn stund, at vi trenger å snakke med noen, men noe hindrer oss i å søke hjelp.
For noen kan det handle om tid. Har man mye å gjøre kan det være vanskelig å prioritere tid til terapi. For andre kan det handle om økonomi. For med mindre man har en henvisning fra legen, og har kommet seg gjennom ventelisten til en psykolog eller psykiater med avtale om driftstilskudd, koster det endel å gå i terapi. Kanskje mangler man også erfaring, er ikke vant til å snakke om problemene sine. Har man har vokst opp i en familie hvor det ikke er vanlig å snakke om sånt, eller ikke har venner/partner som man er vant til å dele tanker og følelser med, da kan terskelen for å snakke med en fremmed kanskje kjennes høyere.
Mitt behov for terapi åpenbarte seg etter et møte med den berømte veggen. For meg var terskelen høy. Bare tanken på å gå i terapi var en prosess i seg selv og lenge tenkte jeg, burde jeg ikke bare ta meg sammen? hvorfor kan jeg ikke bare tenke litt mer positivt? og har jeg det egentlig så ille? Jeg hadde også mange fordommer om hvem som gikk i terapi – var jeg en sånn?
Jeg var heldig. Jeg hadde en venninne som så hvordan jeg hadde det og ga meg et lite spark bak. Hun kjente én som hadde gått til én og fått god hjelp. Alt jeg visste om gestaltterapi da jeg tok kontakt med en gestaltterapeut, var at det var en form for terapi som gikk ut på å snakke med en terapeut. Allerede da jeg booket timen begynte jeg å grue meg. Jeg var også nervøs da dagen kom og syns det var så ubehagelig å sitte foran henne og skulle forklare hvorfor jeg var der.
Personlig skulle jeg ønske jeg hadde kommet meg i terapi litt før. Kanskje hadde det spart meg for smellen. For jeg trengte hjelp til å sortere og forstå følelser og tanker, og hos terapeuten fikk jeg støtte å til å stå oppreist i det som kjentes ut som en krevende og nesten uoverkommelig hverdag.
Gjennom terapien ble jeg mer klar over hva som stjal og hva som ga meg energi. Det ble også tydelig for meg hva som var viktig, hva jeg ville prioritere og hva jeg kunne bortprioritere. Jeg tror jeg ble modigere, for jeg klarte å si mer nei og sette grenser for å ivareta meg selv.
Og jeg tør påstå at jeg ble en "bedre" partner og mamma. Fordi jeg ryddet mange energityver av veien hadde jeg mer overskudd til det som jeg skjønte var det viktigste for meg – nemlig familien min. For meg ble også mitt møte og min erfaring med terapi avgjørende for veien videre, for jeg valgte å studere gestaltterapi og selv bli gestaltterapeut.
Takk, Monica og Malin, for spark bak og uvurderlig hjelp da jeg virkelig trengte det. Jeg hadde ikke vært her jeg er i dag uten dere.