Å streve sosialt som ungdom

Jeg snakker med mange ungdommer som forteller hvor vanskelig det kan være sosialt. Det handler sjelden om at de ikke ønsker seg venner – tvert imot. Ofte er det usikkerheten, uroen, ubehaget, eller til og med angsten som oppstår i møte med jevnaldrende som gjør det så krevende. Mange beskriver et sterkt savn etter venner, en gjeng – en flokk. Rett og slett et ønske om å høre til.

Når hodet fylles av scenarier

Flere ungdommer forteller at de kan bli stående fast i egne tanker om hva de andre egentlig tenker om dem, hva de burde si og hvordan de andre vil reagere. Mange er redde for å si noe dumt, gjøre en feil eller at de andre skal le av dem. Noen prøver derfor ut ulike scenarier i hodet – hvordan de kan svare eller bidra i samtalen. Andre opplever at alt stopper opp: de får hjerneteppe, tungen kjennes altfor stor – de havner rett og slett i freeze. Mens dette skjer på innsiden, går praten videre. Tilbake sitter de med en klump i magen og følelsen av å ha mislyktes, enda en gang.

For noen blir klumpen i magen så sterk at bare tanken på å være sosial gjør vondt. De blir sittende alene på rommet sitt, der uroen vokser og det føles enda vanskeligere å ta kontakt.

Stillhet som blir til ensomhet

Jo stillere de blir, jo vanskeligere blir det å komme inn i samtalen igjen – og jo vanskeligere blir det også for andre å inkludere dem. Mange velger derfor å trekke seg unna. Tilbaketrekningen kan gi en kortvarig lettelse, men på sikt gjør den det hele bare tyngre. For noen blir det starten på isolasjon og ensomhet – og det er svært vondt for oss mennesker, som er laget for å være i fellesskap. De mister muligheten til å øve seg sosialt, til å prøve og feile, og til å oppleve små øyeblikk av mestring. Samtidig bærer de ofte på en smerte som er vanskelig å dele: følelsen av å være utenfor, ensomheten, og skammen over å ikke være som de andre.

Ganske normalt å streve sosialt

Det er lett å tro at “alle andre” får det til. Sjeldent vet de at svært mange ungdommer kjenner på akkurat det samme. Forskning viser at rundt 15–20 % av ungdom sliter med en form for angst, og sosial angst er en av de vanligste. Å vite at man ikke er alene kan gjøre en forskjell – det kan lette på skammen og gi håp om at det finnes en vei videre.

Små skritt kan hjelpe

Det finnes ingen enkel løsning, men det finnes gode veier videre. Noen ganger handler det om å styrke sosial kompetanse – å lære små ferdigheter som kan gjøre det lettere å ta ordet eller finne en inngang i samtalen. Andre ganger handler det om å jobbe med selvbildet – å bygge trygghet i hvem man er, slik at man våger å være seg selv. Og alltid handler det om eksponering: å få trene i trygge omgivelser, der opplevelsene kan bli mestringsopplevelser i stedet for nederlag. Små skritt, én situasjon av gangen, kan langsomt gjøre det lettere å delta.

For meg gjør det sterkt inntrykk å møte ungdom som bærer på denne smerten. Mange voksne, meg selv inkludert, har kjent på det samme – selv om det sjeldent snakkes høyt om.